Det kan være interessant å vite at den opprinnelige norske julenissen ikke er den muntre bestefar-figuren i rødt som fremstilles i massemediene. Men selv den norske julenissen har gjennomgått en viss utvikling gjennom tidene, uten hjelp fra kapitalisme eller kommersialisering.
Så hvis du planlegger en tur til landet, spesielt i jule- og nyttårstiden og når du reiser med barn, og gjerne vil vite mer om hva du kan forvente av julenissen i Norge, vil denne artikkelen avsløre alt.
Gardvord
Det første du må vite, er at de fleste skandinaviske land har en lignende «figur», selv om den ofte kalles noe annet. Noen ganger har de til og med flere ulike navn innenfor grensene til det samme landet! For eksempel kan Gardvord også kalles en Vette. Dette skulle forestille å være et overnaturlig og ekstremt nysgjerrig vesen som hele tiden «spionerte» på det som foregikk på gården.
Man trodde at han (ja, han ble vanligvis oppfattet som en mann) ble ansett som gårdens første bonde, og at han ville bringe lykke hvis han ble tilbudt små offergaver. Men før du begynner å forestille deg grufulle bilder av ofringer, skal det sies at ofringene vi snakker om, bare er gaver som mat eller øl.
Denne troen varte langt inn i det 11. århundret, da Gardvord utgjorde en del av den lokale folketroen om draug (noe som ligner det vi i dag kaller et spøkelse), troll og hulder (et mystisk vesen som er en blanding av menneske og dyr, og som inkluderer såkalte havfruer som «underarter»).
Navnets utvikling
Vi kan ikke si med sikkerhet nøyaktig når dette skjedde, men i det stille gjennomgikk gardvorden en navneendring. Husker du at vi nevnte at de samme skapningene og overnaturlige vesener i Skandinavia ofte har forskjellige navn? Vel, når det gjelder gardvorden, kjenner du den mest sannsynlig som «tomte» i Sverige.
I Danmark heter den «Nis» eller «Nisse», som er kallenavnet mange ville gi til noen som heter Nils eller Niels. Det antas at kallenavnet i dette tilfellet stammer fra Sankt Nikolaus (eller Nikolas), som er opphavet til julemannen i resten av verden.
Nissen blir ond
Reformasjonen fant sted i 1537, og de protestantiske prestene var ikke begeistret for begrepet «nisse». For dem var det et overnaturlig vesen, og ethvert overnaturlig vesen utenfor Guds og hans englers sfære måtte være ondt.
Så det var det de forkynte. Ifølge dem var nissen en demon rett fra helvetes dyp, i ledtog med sjefen der nede, Djevelen. All skremselspropagandaen virket, og mellom 1600- og 1700-tallet ble mange av de gamle folketroene forlatt og henlagt til det (onde) fortiden.
Nissens gjenoppblomstring
På 1800-tallet skjedde det imidlertid noe interessant, og det oppstod en slags gjenoppblomstring i Norge da landet gikk inn i romantikken. Mange av de gamle troene, legendene og folketroene ble gravd frem og fikk nytt liv, og nissen var en av dem. Men uunngåelig passet det kompliserte overnaturlige vesenet fra gamle dager ikke helt inn i det moderne samfunnets rammer, og historien om nissen ble strippet ned til det aller viktigste og gjort mer gjenkjennelig i dagens sammenheng.
Julenissen blir til
Vekten på ofringer og gaver ble stadig mer fremtredende i julehøytiden, og nissen ble på en måte en slags disiplinær. Hans påfunn når han ikke fikk gaver, ble nå til konsekvenser som for det meste var forbeholdt uartige barn i julehøytiden.
Den gjennomgikk også enda en liten navneendring og ble til Fjosnisse («låvenisse»), eller som den er mer kjent som: Julenisse («julenisse»). Ofringene i låven ble også til risgrøt i låven på julaften, eller – for oss uten låver – en gave i en sokk som hang fra sengen eller i en sko.
Selv om Nisses familie aldri sto like mye i rampelyset som ham, ble de også stadig mer involvert i hans juleeskapader. På 1800-tallet, etter at det første julekortet ble laget, begynte man i stadig større grad å vise frem hele Nisse-familien.
Nissen og andre verdenskrig
Krig og nissen er to svært uforenlige begreper som likevel ble flettet sammen under andre verdenskrig. For de som ikke regner seg som historieinteresserte: Norge var okkupert av Nazi-Tyskland mellom 1940 og 1945. I denne perioden ble nissen, en integrert og autentisk del av den norske kulturen, et symbol på motstanden mot okkupantene.
Med en sterk følelse av patriotisme ble det i 1941 gitt ut julekort med nissen som ønsket alle nordmenn en «God Jul». I det øyeblikket nazistene oppdaget den underliggende holdningen i disse kortene, ble de forbudt. I en enda mer merkelig utvikling ble det i 1942 forbudt å bære røde luer av noe slag (siden de ligner nissens røde lue og symboliserer motstand).
Nissen i moderne tid
I dag har nissen igjen utviklet seg fra sitt tidligere image, og ytre globale påvirkninger har utvilsomt preget vår oppfatning av julenissen i Norge. Ikke bare har den lokale folkloren faktisk begynt å gå tilbake til en mye mer sammensatt versjon med alle slags nisser, inkludert en som bor i huset og kalles «Rampenissen» (som grovt oversatt betyr «den slemme nissen»).
Samtidig kan risgrøten nå også forvandles til melk og kaker, og det nesten eventyrlige dvergaktige vesenet med sin røde, spisse lue kan ofte bare minne om julenissen i Norge, ettersom det kun er plasseringen av den muntre bestefarsfiguren i sin røde drakt som skiller seg fra andre vanlige bilder.
Kom og opplev den norske julenissen selv
Den eneste måten å virkelig forstå den eklektiske blandingen av tusenårige, gammeldagse troer og den moderne, kommersialiserte julenissen i Norge på, er å komme og oppleve det selv.
Hvis du leier en bobil i Norge, har du både transport og overnatting ordnet og kan dra nytte av alle våre rimelige campingplasser. Og hvem vet, kanskje du til og med støter på vår Blanisser (som betyr «blå nisse»), som sies å bo i fjellene og som bare kan komme ut i den timen solen forsvinner bak horisonten, og himmelen lyser opp i et dypt blått. Bare husk å ta et bilde hvis du ser ham, for vi vil alle gjerne se ham også!
